Surinam ligger på det søramerikanske fastlandet, men er en karibisk nasjon. I likhet med Guyana tilhører landet Karibia gjennom språk, historie og befolkning, ikke gjennom kystlinjen, som vender ut mot Atlanterhavet.
Det er en av de tre Guiana-statene. Der Guyana var britisk, var Surinam Nederlandsk Guyana, og det er det eneste nederlandsktalende landet i Sør-Amerika. Landet ble selvstendig i 1975 og er et fullverdig medlem av CARICOM, det karibiske fellesskapet.
Mesteparten av landet består av regnskog. Surinam ligger på Det guyanske skjold, og mer enn nitti prosent av landarealet er dekket av skog, den høyeste andelen av noe land i verden. Det indre av landet tilhører kontinentet, ikke Karibia. Det karibiske i Surinam er menneskene.
Historien følger en bestemt rekkefølge. Nederlenderne anla sukkerplantasjer langs kysten og drev dem med slavebundne afrikanere. Mange flyktet inn i skogen og etablerte frie samfunn der, marronene, som fremdeles styrer deler av innlandet under egne lover. Etter at slaveriet ble avskaffet, hentet nederlenderne kontraktsarbeidere fra India og fra Java i Indonesia for å arbeide på de samme plantasjene.
Resultatet er et av de mest sammensatte samfunnene i verden, hvor ingen gruppe utgjør et flertall. Surinamerne er av indisk, afrikansk, javanesisk, marron-, kinesisk og urfolksbakgrunn, med mer. Det er den samme plantasje- og kontraktsarbeiderhistorien som formet Guyana og Trinidad, med javaneserne som en unik tråd. Hovedstaden, Paramaribo, reflekterer dette resultatet: et historisk sentrum med nederlandsk trearkitektur, oppført på UNESCOs verdensarvliste, hvor moskeer, synagoger og kirker står tett sammen.
Surinam er altså karibisk gjennom kultur og politikk, ikke gjennom sin kystlinje. Landet deler imperiets språk, plantasjefortiden og det flerkulturelle samfunnet med resten av Karibia, samtidig som det vender ut mot Atlanterhavet.
